Gud erklærer rettferdig før du presterer

Vi er vant til at det viktigste må fortjenes. Du må levere, bevise, prestere – for å bli godkjent. Men Paulus sier at Guds rettferdighet ikke kommer som lønn, men som gave. Den blir tilregnet deg når du tror.

«Men den som ikke har det, men som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir regnet som rettferdig fordi han tror.»
(Romerne 4,5)

Å tilregne betyr å føre noe inn på en konto. Det er et regnskapsord: noe blir godskrevet deg, selv om du ikke har tjent det. Gud fører Kristi rettferdighet over på din “konto” – og fører ikke synden din mot deg.

Legg merke til hvem Gud rettferdiggjør: «den ugudelige». Altså den som ikke får det til, den som kommer tomhendt. Det betyr at du ikke bygger frimodighet på din egen innsats, men på Jesus. Rettferdigheten din ligger ikke i følelsene dine eller prestasjonene dine, men i Kristus.

«Salige er de som har fått sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult.»
(Romerne 4,7)

Dette er evangeliets lettelse: Gud tilregner ikke synd, men gir rettferdighet. Det som var “skyldbrev” mot deg, er ikke det som definerer deg lenger. Du får leve som frikjent – fordi Jesus tok din plass.

Refleksjon: Refleksjon: Hvilken standard bruker du for å vurdere deg selv – og hva ville skjedd om du lot Gud få definere deg i Kristus?

Gud gir løftet før du får orden på livet

Vi tenker ofte: «La meg først fikse dette, så kan Gud bruke meg.» Men Paulus viser at Gud gjør det motsatte: Han gir løftet først. Abraham fikk løftet før “alt var på plass”, og nettopp derfor kan løftet være av nåde.

«Derfor fikk Abraham løftet fordi han trodde, så alt skulle være av nåde. For da kan løftet stå fast for hele hans ætt.»
(Romerne 4,16)

Et løfte er ikke en kontrakt. En kontrakt sier: “Hvis du gjør dette, får du det.” Et løfte sier: “Jeg vil gi deg dette.” Og den eneste måten å ta imot et løfte på, er å tro.

Det betyr også at evangeliet er åpent for alle. Ikke bare for de “sterke”, de “flinke”, de som føler de ligger foran. Troen gjør bordet stort, invitasjonen bred, og nåden tilgjengelig.

«Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.»
(Galaterne 3,28)

Refleksjon: Refleksjon: Hva er det du utsetter i møte med Gud fordi du tenker “først må jeg skjerpe meg”?

Gud kaller deg til å leve i tro og tillit

Tro er ikke bare døra inn i frelsen. Tro er måten vi lever på etterpå. Paulus beskriver Abraham som en som holdt fast på håpet selv når situasjonen ropte “umulig”.

«Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag, som det var sagt ham: Så tallrik skal ætten din bli.»
(Romerne 4,18)

Abraham så både på virkeligheten og på Gud. Jo mer han stirret på begrensningene, jo tyngre ble det. Men når han ga Gud ære og festet blikket på løftet, ble troen sterkere.

«For han var overbevist om at det Gud hadde lovet, hadde han også makt til å gjøre.»
(Romerne 4,21)

Det samme gjelder oss: Troen har et innhold. Vi tror på ham som reiste Jesus opp, han som ble overgitt for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige. Derfor kan du leve i frimodighet – også på dager hvor du føler deg svak.

«Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst.»
(Romerne 10,10)

Refleksjon: Refleksjon: Hvilken stemme får mest plass i deg – anklagen eller løftet?

Ta imot vurderingen som bærer

John Bunyan fant ikke frihet fordi han plutselig ble perfekt. Han fant frihet fordi han forsto hvor rettferdigheten hans var: hos Jesus. Det er også din vei: Gud erklærer deg rettferdig før du presterer, han gir løftet før du får orden, og han inviterer deg til å leve i tro.

Ta et konkret steg denne uka: Start dagen med en enkel bekjennelse før du vurderer deg selv. Si for eksempel: “Jesus, du er min rettferdighet.” Når anklagene kommer, ikke røm fra Gud – storm til ham. Dette er friheten du allerede har fått.